Begynnelsen..

Av en eller annen grunn så tar tankene mine meg tilbake til den dagen jeg setter mine føtter i et yogasenter for aller første gang. Egentlig så er dette tanker som dukker opp med jevne mellomrom. Jeg tror det skyldes en viss fascinasjon, over hva som fører fram til dette tidspunktet og så fortsettelsen. 

Historien begynner noen år før, når barn nummer tre melder sin ankomst. Etter den altoppslukende spedbarnsperioden begynner jeg å kjenne et behov for å ta litt bedre vare på meg selv. Løsningen blir treningssenter, fordi det er noe jeg har trivdes med tidligere. Jeg gjør forsåvidt det fortsatt, men jeg oppdager en aldri så liten ubehagelig sannhet om meg selv. Jeg er ikke «tjue år» lenger, verken når det gjelder formen eller formen. For å være helt ærlig, så liker jeg ikke helt å være i selskap med meg selv. Likevel, jeg holder ut og gjør som best jeg kan.

Når det fjerde barnet er innlemmet i familien, tenker jeg imidlertid «det bli’kke no’ treningssenter denna gangen»: Akkurat da dukker den rette avisannonsen opp; yoga for mor og barn. Perfekt! Jeg har hørt masse positivt om yoga, og såvidt jeg vet så er det et tempo og en måte å bruke kroppen på, som jeg kan forholde meg til.

Minstemann blir altså med på yoga, og det er en suksess fra dag en. For oss begge! Ikke for at jeg nødvendigvis synes det er er så «enkelt» som jeg trodde. Jeg utfordrer nemlig kroppen på en helt annen måte enn jeg noengang har gjort tidligere. Det er deilig, avspennende, vondt, morsomt (bare å tenke seg selv i noen av stillingene), befriende, vondt osv. osv. Men mest av alt, det er vanedannende.

I en søken etter etter en måte å ta vare på kroppen min, så finner jeg nettopp det… og så uendelig mye mer. Og dette mer, det tenker jeg ofte på, og ikke minst får jeg mange spørsmål om det. Hva er det som gjør at jeg elsker yoga? Jeg vet ikke. Eller nærmere bestemt, jeg kan ikke sette ord på det. En av mine yogalærer sa ofte at yoga kan ikke leses, det må oppleves.

Yoga gjør noe med meg hver eneste gang jeg yoger, og i mellomrommene. Jeg er så enig med min yogalærer, at yoga må oppleves. Og dette tror jeg mest alt skyldes at vi gjør yoga ut fra den kroppen hver enkelt av oss har, og sinnet. Og, vi er jo alle forskjellige, så min opplevelse er min. Din vil kanskje være annerledes.

Det jeg kan sette ord på er at yoga har gjort meg fortvilet, oppgitt og resignert, og tårene har strømmet. Yoga har gjort meg glad, tilfreds, og lykkelig, og jeg opplever meg selv som balansert. Kanskje jeg likevel greier å sette noen ord på det.

Jeg har anerkjent meg selv, for den jeg er og den styrken jeg vet jeg har inni meg. For meg har yoga vært å gi slipp på den flinke piken, gi slipp på kontrollen, la det som skal skje skje. Energien min sparer jeg til det jeg vet jeg kan påvirke, nemlig meg selv. Gjennom den jeg er, mine verdier og handlinger, så kan jeg kanskje påvirke omverden. Men mest av alt, så kan jeg påvirke meg selv til å være det mennesket jeg ønsker å være. Jeg har oppdaget en kjærlighet til meg selv. Det er det som er viktig for meg. 

Skyldes alt dette yogaen? Det kan jeg selvsagt ikke si med 100 % sikkerhet, men jeg er ganske overbevist om at det er sånn det henger sammen. Jeg er så overbevist, at jeg vil hevde at yoga er den aller beste måten å ta vare på kropp og sinn på.

Namaste <3